I dag er vi alle nyforelsket i de nye KI-verktøyene – enten det er ChatGPT, Copilot, Claude eller andre som kan lage designløsninger, utarbeide analyser og skrive rapporter. Oppgaver som tidligere krevde mange timers arbeid og flere typer kompetanse enn vi selv har. De har en kapasitet og en hastighet som ingen kollega kan matche, og vi føler at vi kan levere mer og bedre – og kanskje at vi også blir mer kreative?

For egen del hadde jeg aldri klart å starte et nytt selskap og få det lansert i løpet av et par-tre uker uten KI. Stiftelsesdokumenter, vedtekter, posisjonering, profil, nettside og kommunikasjonsplan – alt er utviklet ved hjelp av KI-verktøy. Jeg fikk litt hjelp (to halve dager med min sønn) til design og teknikk, for å få nettsiden slik jeg ville ha den og få den publisert. Ellers har det vært meg selv, en PC og et abonnement på Claude.

Jeg husker hvor begeistret jeg var da vi endelig fikk lansert nettsiden til SpareBank 1 Nord-Norge på slutten av 90-tallet. Jeg jobbet i markedsavdelingen, og vi var et lite internt team som jobbet med design og løsning for bankens første nettside, med utviklere og reklamebyrå til det tekniske og det kreative. Da hadde vi én – 1 – PC internt som var koblet til «det store internettet», og den sto i fellesarealet. Jobb-PC-ene var koblet til bankens systemer, og av sikkerhetshensyn skulle de ikke på nett. Det høres primitivt ut i dag, men jeg tror vi var omtrent der med internett den gangen som vi er med KI nå. Like begeistret, like sikre på at dette kom til å endre måten vi jobbet på. Og det gjorde det.

Men det internett ikke gjorde, var å ta bort behovet for et team som fungerte. Vi var fortsatt noen få mennesker som måtte bli enige om hva nettsiden skulle være, hvem som gjorde hva, og hva vi skulle prioritere når vi ikke rakk alt. Det var det som avgjorde om det ble bra, ikke teknologien.

Det samme gjelder nå. Det hadde ikke blitt mitt selskap og min profil hvis jeg ikke selv hadde hatt et bevisst forhold til hva jeg faktisk kan, og hvordan jeg vil fremstå. Det er basert på min person og mine erfaringer i møte med mennesker gjennom mange år. Verktøyet kunne hjelpe meg å skrive, men det visste ikke hva det skulle skrive.

Så her er poenget. KI gjør oppgavene raskere, og ofte bedre enn vi hadde fått til alene. Men det er fortsatt folk som skal vurdere, velge og levere – gjerne på andre områder enn før. Og folk er folk: de får barn, de har foreldre som blir gamle, de blir syke, de skaper konflikter, de liker ikke sjefen sin, de orker ikke å si ifra. Ingen av disse tingene har fått et verktøy. Når verktøyene gjør mer av oppgavene, blir lederens jobb mindre å få dem gjort, og mer å få dem som sitter rundt bordet til å fungere sammen. Ledelse blir ikke mindre viktig med KI. Det blir en større del av jobben.

Det jeg selv har gjort som leder, er ikke avansert. Jeg har hatt en åpen dør – på kontoret, på telefon, på melding – og vært tilgjengelig når folk har trengt det, enten det gjaldt noe på jobb eller noe hjemme. Resultatet er at de har turt å komme, med små ting og store. Ikke alt har vi klart å løse. Men det at jeg var der, har betydd at folk har trivdes bedre, fått til mer og vokst. Det tok tid. Og det var den tiden som var verdt mest.

Når verktøyene gjør mer av arbeidet, er det laget som avgjør. Da er den viktigste beslutningen en leder tar hvem som skal være med på det – og hvordan de skal fungere sammen. Det er det jeg jobber med nå, også gjennom lederrekruttering og lederutvikling. Og døren står fortsatt åpen – den har bare fått noen flere kanaler.